Kasus |
||
|
Uttrykket
kasus brukes om den formen et ord får (substantiv, pronomen, adjektiv) for å
vise hvilken funksjon ordet har i setningen. Dermed er bruken av kasus i
hovedsak knyttet til setningsledd. Selve substantivet får ingen egen
kasusform i tysk, bortsett fra i genitiv hankjønn og intetkjønn og dativ
flertall. Det er bestemmelsesordet foran substantivet som viser kasus. Der Mann geht nach
Hause. Her
viser der at det er nominativ, subjektsform. Mannen er
altså den som utfører den handlingen verbalet uttrykker. Den Mann habe ich
gestern besucht. Her
viser den at det er akkusativ, objektsform. Handlingen er
rettet mot mannen, og det er jeg som utfører handlingen. Også
norsk har vært et kasusspråk, gammelnorsk hadde 4 kasus akkurat som i tysk.
Imidlertid ble kasusbruken etter hvert erstattet av andre uttrykksformer,
særlig gjennom ordstilling og bruk av ulike preposisjoner. Likevel har vi
rester av kasusbruk i norsk. Først og fremst gjelder det personlige pronomen.
I setningen ”meg skal gjøre det” hører vi umiddelbart at noe
er galt: meg er objektsform, subjektsformen er jeg
(nominativ). Andre
eksempel er adverb som opp – oppe, ut – ute, bort – borte:
bort uttrykker tilstedsbestemmelse, borte uttrykker påstedsbestemmelse. Bort
kan føres tilbake til det gammelnorske preposisjonsuttrykket á braut (til
stedet og akkusativ), borte tilsvarer det gammelnorske preposisjonsuttrykket
á brautu (på stedet og dativ). Braut betyr vei, á betyr i eller på. Vi ser at
fordelingen av dativ og akkusativ følger de samme reglene som vi har etter en
del tyske preposisjoner i dag. Stivnede
uttrykk som til sjøs, til lands, til bords med flere viser at til har vært
genitivpreposisjon. Ellers finnes det også annen kasusbruk i en del dialekter
(leike mæ gutom, dativ etter med). Og så over til de fire kasus i
tysk: Nominativ.
Nominativ
er nevneformen. Når et substantiv nevnes, for eksempel i ei ordbok, er det
nominativ som brukes. Nominativ
brukes for å markere subjektet. Se dette. Nominativ
brukes for å markere subjektspredikativ. Se dette. Akkusativ. Akkusativ
brukes for å markere direkte objekt (akkusativobjekt). Se dette. Akkusativ
brukes etter en del preposisjoner. Se dette. Akkusativ
brukes for å markere bestemt tidsledd. Se dette. Akkusativ
brukes for å markere målsledd: Er ist nur einen Tag älter als ich. Akkusativ
brukes ved en del bevegelsesverb for å betegne veien: Wir gehen immer diesen Weg. Akkusativ
brukes for å betegne objektspredikativ: Man nannte ihn den langen
Kurt. Dativ. Dativ
brukes for å markere indirekte objekt
(dativobjekt). Se dette. En del adjektiv knytter til
seg dativ: ähnlich, dankbar, gleich, nahe, schuldig: Ich bin dir dankbar. En
del grammatikker lister opp flere adjektiv, men her er overgangen til den
funksjonen dativ har som indirekte objekt, nokså glidende. Dativ
brukes etter en del preposisjoner. Se dette.
Genitiv. Genitiv
er normalt ikke knyttet til noe setningsledd, derfor har jeg vært lite inne
på genitiv tidligere. Genitivleddet opptrer gjerne som en del av et
setningsledd, det er altså en ledd-del. Copyright © 2000 Hogne Vindenes |