Kasus
Uttrykket
kasus brukes om den formen et ord får (substantiv, pronomen, adjektiv) for å
vise hvilken funksjon ordet har i setningen. Dermed er bruken av kasus i
hovedsak knyttet til setningsledd. Selve substantivet får ingen egen kasusform
i tysk, bortsett fra i genitiv hankjønn og intetkjønn og dativ flertall. Det er
bestemmelsesordet foran substantivet som viser kasus.
Der
Mann geht nach Hause.
Her
viser der at det er nominativ, subjektsform.
Mannen er altså den som utfører den handlingen verbalet uttrykker.
Den
Mann habe ich gestern besucht.
Her
viser den at det er akkusativ, objektsform.
Handlingen er rettet mot mannen, og det er jeg som utfører handlingen.
Også
norsk har vært et kasusspråk, gammelnorsk hadde fire kasus akkurat som i tysk.
Imidlertid ble kasusbruken etter hvert erstattet av andre uttrykksformer,
særlig gjennom ordstilling og bruk av ulike preposisjoner. Likevel har vi
rester av kasusbruk i norsk. Først og fremst gjelder det personlige pronomen. I
setningen ”meg skal gjøre det” hører vi umiddelbart at
noe er galt: meg er objektsform, subjektsformen er jeg
(nominativ).
Andre
eksempel er adverb som opp – oppe, ut – ute, bort – borte: bort uttrykker
tilstedsbestemmelse, borte uttrykker påstedsbestemmelse.
Bort kan føres tilbake til det
gammelnorske preposisjonsuttrykket á
braut (til stedet og akkusativ), borte
tilsvarer det gammelnorske preposisjonsuttrykket á brautu (på stedet og dativ). Braut
betyr vei, á betyr i eller på. Vi ser at fordelingen av dativ og akkusativ
følger de samme reglene som vi har etter en del tyske preposisjoner i dag.
Stivnede
uttrykk som til sjøs, til lands, til bords
med flere viser at til har vært genitivpreposisjon. Ellers
finnes det også annen kasusbruk i en del dialekter (leike mæ
gutom, dativ etter med). Og så over til de fire kasus
i tysk:
Nominativ.
Nominativ
er nevneformen. Når et substantiv nevnes, for eksempel i ei ordbok, er det
nominativ som brukes.
Nominativ brukes for å markere subjektet. Se dette.
Nominativ brukes for å markere subjektspredikativ. Se dette.
Akkusativ.
Akkusativ
brukes for å markere direkte objekt (akkusativobjekt). Se dette.
Akkusativ brukes etter en del preposisjoner. Se dette.
Akkusativ brukes for å markere bestemt tidsledd. Se dette.
Akkusativ brukes for å markere målsledd: Er ist nur einen Tag älter als ich.
Akkusativ brukes ved en del bevegelsesverb for å betegne veien: Wir gehen immer
diesen Weg.
Akkusativ brukes for å betegne objektspredikativ: Man nannte
ihn den langen Kurt.
Dativ.
Dativ
brukes for å markere indirekte objekt (dativobjekt). Se dette.
Indirekte objekt ble tidligere kalt hensynsledd, og den betegnelsen sier
kanskje noe mer om dativens egenart. (med hensyn til)
En del adjektiv
knytter til seg dativ: ähnlich, dankbar, gleich, nahe, schuldig: Ich bin dir dankbar. En del grammatikker lister opp flere
adjektiv, men her er overgangen til den funksjonen dativ har som indirekte objekt, nokså glidende.
Dativ
brukes etter en del preposisjoner. Se dette.
Genitiv.
Genitiv
er normalt ikke knyttet til noe setningsledd, derfor har jeg vært lite inne på
genitiv tidligere. Genitivleddet opptrer gjerne som en del av et setningsledd,
det er altså en ledd-del.
Om genitiv: Se her.
Copyright © 2009 Hogne Vindenes
Sist oppdatert03.07.09